Insanity in twisted illusion.

Når jeg kom hjem til noe jeg trodde var et tomt hus, satte jeg i gang og dullet jeg med hunden, før jeg satte meg foran tv'en med pelsdotten på fanget.
Etter ei stund hørte jeg knirking i gulvet på kjøkkenet. Donna hoppet opp og hilste på noen jeg ikke kunne se. Jeg reiste meg og gikk mot kjøkkenet. Øynene mine faller på speilbilde av en mørk skygge i vinduet. Hjertet begynner å dundre fortere og fortere før jeg til slutt knekker sammen og raser mot rommet mitt. Jeg gjemmer meg under dyna og hyler så høyt jeg kan. Jeg hører en stemme fra kjøkkenet som roper navnet mitt. Jeg ligger musestille og tusen tanker farer rundt i hodet mitt. Plutselig er stemmen rett uten for rommet mitt. "Juliee?? ska du ikke kom ut? æ går i dusj'n nu." Jeg sperrer opp øynene. HVEM VAR DET? det var skummelt likt stemmen til to av brødrene mine, men den ene bor i england og den andre bor i bodø, så hvorfor skulle noen av dem være her?? Jeg åpner døren forsiktig. utenfor rommet mitt sto det ikke noen. Jeg listet meg rundt i huset på jakt etter den fremmede. Tilslutt må jeg bare innse at jeg hørte og så syner, selv om jeg var skeptisk opp til hundre.

Etter noen minutter, hører jeg knirkingen igjen. En hånd griper rundt skulderen min. Jeg snur meg i panikk og ser rett inn i fjeset til broren min. Jeg brøler ut: "HVA GJØR DU HER?!"
Han ler og sier: "Vart du skrømt no?"
Han hadde tydeligvis vært her siden onsdag, og foreldrene mine hadde ikke planelagt og fortelle meg at han hadde vært her, fordi de trodde ikke jeg kom tidsnok hjem for og møte han.