A mixture of sound and silence

Det er rart hva musikk gjør med tankegangen vår.
Det preger klesstilen, dansinga og humøret. Alt utifra hva du hører på.
Har du foreksempel sett en gother som danser linedance med gliset fint plantet mens han hører på eminem med mockingbird?
Trodde ikke det.

I dag på bussen så satt jeg der i sosse kåpa mi og hørte på bring me the horizon dundrende på headsetet mitt.
Noen hadde risset inn AFI og Green day på buss setet jeg satt på. Først tenkte jeg; "Hær har'e såtte emo kids", men blir det egentlig riktig av meg og tenke det? det kunne jo bare ha vært noen vanlige folk som faktisk likte dem og følte for og fortelle det til verden.
Det går egentlig ikke ann og høre på noe musikk uten og bli stemplet som noe.
Litt senere kom det to mørk kledde ungdommer inn på bussen. Jeg kan ikke akkurat si at de sparte meg for rare blikk. ikke at jeg klandrer dem, hadde nok gitt minst like merkelige blikk selv om jeg opplevde noe slikt. Det er utrolig mange mennesker som ikke aner hvor de hører hjemme, med tanken på musikk sjangere. Vet man ikke det, så vet man heller ikke hvilken klesstil man har virker det som. Hvem skal man egentlig se på som forbilde nå i dag? Ta foreksempel damer som synger soul. De blir sett på som store beundringsverdige kvinner i mens de som driver med rock og slike ting er ikke noe folk mener man burde se opp til. Men er det egentlig sant? Diana ross har jo hatt en rekke rus problemer og er blitt lagt inn på rehab en del ganger, mens Fall out boy og en rekke andre rock artister har livet sitt ganske på rett kjør.

Er det rart man blir forvirra??

"Good music moves our hearts
Great music cleanses our minds
Grand music uplifts our spirits
Gracious music indeed excels"