I need you. You're my only reason.

Hun kastet den lille tøybamsen bortover gulvet. Den lagde et lite klynk når det landet. Jeg hoppet opp og bet hard rundt bamsen med det skarpe bittet mitt, Fast bestemt om og aldri gi slipp på den. Hun sprang mot meg og plantet hendene sine godt rundt bamsen og tro til. Jeg snerret og dro tilbake. Hun mistet bamsen, Jeg hadde vunnet. Bamsen var nå godt fortjent min.

Men hva er det som skjer? Skal dere dra fra meg? Nå som vi hadde det så morsomt?
Hun løftet hånda og vinket til meg. Jeg protesterte men hun sjønte ikke. De åpnet døra og gikk ut, jeg sprang mot dem, men jeg rakk ikke og komme fram før de hadde lukket døra.
Jeg hørte en during på utsiden. Lyden ble svakere og svakere før den tilslutt ble borte.
Jeg var alene. Jeg slapp bamsen , den var ikke betydelig mer. Jeg tittet ut av vinduet, Jeg så store hvite snø dyner på den andre siden av glasset. Jeg ville ut til dem. Kansje er de like ensom som meg. Jeg ville dynke nesen min ned i den kalde hvite snøen og kjenne alle de fremmede luktene. Jeg ville løpe. Løpe langt. Jeg kjente varmen fra peisen. Jeg la meg ned ved den. All verdens lykkeligheter var så fjerne akkurat nå.

Jeg hørte en lyd. Akkurat som ei dør smelte igjen. Jeg måtte ha sovet lenge nå. Jeg kavet meg opp og sprang mot ytterdøra. Døra åpnet seg. Inn kom hun. Hun kom tilbake! Hun smilte og frem båndet mitt også tok hun meg med ut til de ensome snø dynene.