The weather outside is frightful

I går kveld begynte det og snø. Dette var noe jeg hadde gledet meg til. Store flak dalte ned fra åpen himmel. Men dette på feil tidspunkt. Det var ikke særlig morsomt og stå inne bak vinduet den kvelden og titte ut med røyksuget som rev i nervene.
Vi viste at om vi gikk ut nå, så ville vi få fyrt på røyken for også få den slukket igjen av snøen. Vi måtte vente til neste dag.

Der sto vi, to nedsnødde tenåringer som ventet på bussen som aldri kom. Vi var redde for at buss sjåføren ikke kom til å se oss pågrunn av snøen som hadde falt over oss og fikk oss til og gå i ett med det hvite landskapet. Jeg så på klokka. Vi hadde ventet i et kvarter nå. Det var da vi begynte hylinga. Vi kjente et stikk av glede i hjertene våre vær gang vi syntes vi så bussen komme rundt svingen. Men den gleden gikk raskt bort når vi for tusene gang oppdaget at det bare var enda en av de tusen lastebilene som hadde passert i løpet av tida vi hadde stått der. Tilslutt ble vi så oppgitte at vi foldet hendene våre og ba til både jesus og gud om at bussen snart skulle komme. Men, det var ikke før vi tok vår egen lille bønn til satan, at den kom. Da hadde vi ventet i 25 minutt. vi var ett sekund fra og gå tilbake inn i varmen på internatet igjen.

Inne på bussen satt det mange mennesker. Blandt annet en gutt som smilte for seg selv når han så oss to rødsprengte tryner med snø hvite kropper entre inn i bussen. Vi børstet av alt snøen på oss ned på buss golvet hvor de etter vært lagde bekker som silte bakover i bussen.
Vi nærmet oss City Syd. Den ene av oss gikk av for og rekke videre buss til kr.sund. Jeg ble sittende igjen med musikken spillende på koss settet mitt. Vi nærmet oss Lerkendal. Jeg trykket på den røde stopp knappen og ventet på at bussen skulle åpne de gnissende bussdørene og slippe meg av. Ingenting skjedde. Bussen kjørte forbi. Jeg ble stående og stirre ut i luften av forvirrelse. Jeg husket godt og ha trykket inn den røde knappen. Jeg sukket for meg selv og satte meg tilbake i buss setet. Neste bussholde plass gikk en mann av, jeg tok sjansen og gikk av samtidig som han for og spare meg selv for mer pinligheter.

Jeg skyntet meg til benken på bussholder plassen og slo meg ned før noen andre rakk det. Jeg viste at 66'a gikk hefra. Det var bare og vente. Etter og ha ventet i noen minutter ser jeg 66'a komme lang baki der i den tykke snøstormen. Den kommer nærmere og nærmere før den til slutt har kjørt forbi meg. Jeg har stått på feil side av gaten.. Jeg kunne kjenne raseriet bobble opp i meg. Jeg røsket med meg bagasjen og gikk til bussholder plassen noen meter unna hvor jeg før hadde tatt 5 bussen hjem . Etter noen flere nye minutter kom 5'a. Og for og gjøre dagen min værre så var bussen stapp full. Jeg ble rasende men jeg skulle inn uansett. jeg brøytet meg inn og klatret opp på bagasje plassen som var det eneste ledige tomflaten i bussen. Og der satt jeg..

..Helt til jeg fant ut at jeg måtte hoppe av på maxi, for også gå hjem derfra. Med en bagg i den ene hånda og Pc'e veska i den andre, var jeg på nytt ute og tuslet i snøen. Etter mye strev hadde jeg fått vakklet meg hjem til låst dør.
Av en eller annen grunn så følte jeg at dette var en ulykkes dag, jeg var derfor overbevist om at jeg på ett eller annet vis hadde klart glemme igjen nøkklene på melhus og at jeg nå måtte stå her helt til pappa kom hjem og låste opp.
Jeg tok de blå fryste fingrene mine ned Pc veska og fisket opp noe jeg trodde var nøkklene mine, de var det, men desverre ikke til riktig dør.
Jeg fikk panikk og kastet fra meg baggen i snøen og satte meg på kne for og lete. Og plutselig som et mirakel, hadde jeg prestert og funnet nøkklene mine i ytterlomma på baggen. Jeg låste opp, gikk inn og smelte døra igjen bak meg..