Never ever again

Jeg angrer for sist helg.
Aldri er det noe slikt som foregår hos Julie Roll mer.
Ikke bare gjore vi mye galt, men vi ødela også teppet, knekte lampa i kjelleren, Knekte mammas favoritt plante, ødelagt parketten og bordet med søtt kliss som er umurlig og få vekk.
Vi har rotet noe forferdelig.
Jeg viste ikke at 6 ungdommer kunne gjøre så mye skade.
Vi "inviterte" også 3 fremmede menn inn i huset mitt, heldigvis rakk de nesten ikke komme inn døra før de måtte ut igjen.

I dag når jeg kom hjem så hadde noen tatt vekk morder snømannen og bratz dukka, som sto på trappen som jeg hadde laget for anledningen. De hadde lagt den i vasken INNE i huset mitt..
Noe som betyr at de må ha sett alle flaskene og rotet som var spredd utover huset.
Jeg skulle ha ryddet opp alt før jeg reiste tilbake til internatet, istedet for og vente ei uke.
"Huh? sa du noe?... ja jeg kommer vaskemopp"


rip morder snømannen min.

Christmas comes just once a year

Jeg brukte og elske jula. Nå i år blir det ingen jul. Jeg orker ikke. Det er så mye stress og halve familien eg borte dette året.
Dessuten hater jeg de der besymringene om hvem du skal kjøpe julegave til og hvem som kjøper til deg. Alle får en slags slebrig maske over seg og plutselig er alle blitt til Jule zombier som ikke snakker om annet en jule f0rberedelser. Jule stemninga mi forsvant når jeg var ti år, og ordet jul er nå oppbrukt i hodet mitt. Det høres helt unødvendig ut akkurat nå. Det ødelagt. Jeg prøver og fortelle folk om hvorfor, men de lager bare morsomheter rundt det: "FINT! da får jeg alle julegavene dine" osv.
Kan ikke familien se at dette plages med. Jeg føler meg totalt oversett. Folk i familien jeg møter max en gang i året og det er i jula, også helt plutselig bestemmer de seg for og heller være der de bor og feire med folk de møter hver dag ellers. Takk..

Bratz: Lucifer himself.

Barbie har vært i denne verden i over 50 år.
så plutselig en dag blir de bare utryddet av andre dukke modeller??
Min barndom var grusom.
Grunnen var de stadige endringene i leketøy på fabrikkene.
Det var nå noe nytt i gata som raskt skulle bryte seg forbi de masse populære barbie dukkene.
Det var kalt noe så groteskt som BRATZ (no. betydning skittunger)
Jeg som hadde mange kasser med barbie dukker, og jeg elsket dem.
Derfor får jeg fortsatt stikk i hjertet når jeg tenker på alle de gangene jeg så de andre barna leke med sine bratz, og jeg måtte sitte inne alene inne fordi jeg ikke hadde noen bratz. jeg hadde barbier. Jeg fikk ikke leke med de andre nabobarna. De bare lo høyt av meg når jeg kom med mine favoritt barbier i hånda og ville leke med dem og deres bratz.
Det ble tilslutt så ille at jeg klipte av alt håret på alle barbiene mine og ødela dem helt.

Men så en dag fikk jeg en gave i posten. Det var Megan; Den første bratzen i samlingen.
Jeg fikk leke med de andre igjen. Jeg hadde det bra. Jeg fikk tilbake alle mine venner..
..Før jeg plutselig en dag fikk beskjed om at jeg ikke kunne leke med de mer. Grunnen var at Megan ikke lenger var en del av bratz jentene. Det ødela meg på innsiden. Og vips så var hele barndommen min blitt til noe vi i dag ikke lenger snakker om.

Hva er egentlig det store med bratz? De er bare en gjeng horete dukker som alle ser like ut med unntak hår og hud farge. Jeg mener, Om man tenker virkelighets avgjørende, hva er egentlig sjansen for at en vennegjeng består av en person fra vær menneske rase på jorden?
Det kommer stadig nye ting og ideer innen bratz kategorien.
Foreksempel: Bratz magic haircolour, fashion bratz, baby bratz osv.
Ikke bare ødelegger de selvbildet ditt,
de er også grusomt dyre.
Disse dukkene ruinerer de voksnes bank konto. Og om de voksne nekter barna deres og kjøpe en så får de en grinete unge resten av dagen, og barnets barndom raser sammen og blir til en klump av ren smerte.
Min ide er at vi utrydder de kortvokste bratz sakene, og heller går tilbake til barbie som man får kjøpt for 5 kr!

The weather outside is frightful

I går kveld begynte det og snø. Dette var noe jeg hadde gledet meg til. Store flak dalte ned fra åpen himmel. Men dette på feil tidspunkt. Det var ikke særlig morsomt og stå inne bak vinduet den kvelden og titte ut med røyksuget som rev i nervene.
Vi viste at om vi gikk ut nå, så ville vi få fyrt på røyken for også få den slukket igjen av snøen. Vi måtte vente til neste dag.

Der sto vi, to nedsnødde tenåringer som ventet på bussen som aldri kom. Vi var redde for at buss sjåføren ikke kom til å se oss pågrunn av snøen som hadde falt over oss og fikk oss til og gå i ett med det hvite landskapet. Jeg så på klokka. Vi hadde ventet i et kvarter nå. Det var da vi begynte hylinga. Vi kjente et stikk av glede i hjertene våre vær gang vi syntes vi så bussen komme rundt svingen. Men den gleden gikk raskt bort når vi for tusene gang oppdaget at det bare var enda en av de tusen lastebilene som hadde passert i løpet av tida vi hadde stått der. Tilslutt ble vi så oppgitte at vi foldet hendene våre og ba til både jesus og gud om at bussen snart skulle komme. Men, det var ikke før vi tok vår egen lille bønn til satan, at den kom. Da hadde vi ventet i 25 minutt. vi var ett sekund fra og gå tilbake inn i varmen på internatet igjen.

Inne på bussen satt det mange mennesker. Blandt annet en gutt som smilte for seg selv når han så oss to rødsprengte tryner med snø hvite kropper entre inn i bussen. Vi børstet av alt snøen på oss ned på buss golvet hvor de etter vært lagde bekker som silte bakover i bussen.
Vi nærmet oss City Syd. Den ene av oss gikk av for og rekke videre buss til kr.sund. Jeg ble sittende igjen med musikken spillende på koss settet mitt. Vi nærmet oss Lerkendal. Jeg trykket på den røde stopp knappen og ventet på at bussen skulle åpne de gnissende bussdørene og slippe meg av. Ingenting skjedde. Bussen kjørte forbi. Jeg ble stående og stirre ut i luften av forvirrelse. Jeg husket godt og ha trykket inn den røde knappen. Jeg sukket for meg selv og satte meg tilbake i buss setet. Neste bussholde plass gikk en mann av, jeg tok sjansen og gikk av samtidig som han for og spare meg selv for mer pinligheter.

Jeg skyntet meg til benken på bussholder plassen og slo meg ned før noen andre rakk det. Jeg viste at 66'a gikk hefra. Det var bare og vente. Etter og ha ventet i noen minutter ser jeg 66'a komme lang baki der i den tykke snøstormen. Den kommer nærmere og nærmere før den til slutt har kjørt forbi meg. Jeg har stått på feil side av gaten.. Jeg kunne kjenne raseriet bobble opp i meg. Jeg røsket med meg bagasjen og gikk til bussholder plassen noen meter unna hvor jeg før hadde tatt 5 bussen hjem . Etter noen flere nye minutter kom 5'a. Og for og gjøre dagen min værre så var bussen stapp full. Jeg ble rasende men jeg skulle inn uansett. jeg brøytet meg inn og klatret opp på bagasje plassen som var det eneste ledige tomflaten i bussen. Og der satt jeg..

..Helt til jeg fant ut at jeg måtte hoppe av på maxi, for også gå hjem derfra. Med en bagg i den ene hånda og Pc'e veska i den andre, var jeg på nytt ute og tuslet i snøen. Etter mye strev hadde jeg fått vakklet meg hjem til låst dør.
Av en eller annen grunn så følte jeg at dette var en ulykkes dag, jeg var derfor overbevist om at jeg på ett eller annet vis hadde klart glemme igjen nøkklene på melhus og at jeg nå måtte stå her helt til pappa kom hjem og låste opp.
Jeg tok de blå fryste fingrene mine ned Pc veska og fisket opp noe jeg trodde var nøkklene mine, de var det, men desverre ikke til riktig dør.
Jeg fikk panikk og kastet fra meg baggen i snøen og satte meg på kne for og lete. Og plutselig som et mirakel, hadde jeg prestert og funnet nøkklene mine i ytterlomma på baggen. Jeg låste opp, gikk inn og smelte døra igjen bak meg..

So run, little rabbit, run

I dag var jeg på Kaninutstilling.
Jeg kan vel ærlig innrømme at jeg ikke har endret mening om show dyr etter og ha vært på den. Første inntrykket mitt var: "HJELP, PELSFARM" , men det var nok pågrunn av at jeg dagen før hadde sett en video om akkurat det, og pågrunn av alle burene stående på rekke og rad. Det var en del brosjyrer der, de fortalte oss hvordan vi lagde kanin retter. Det var også harer på kaninutstillingen. Neste hunde show, skal jeg dra til langedrag og finne meg en ulv jeg kan stille.

Utstilling litt unødvendig. Som en (ikke så) smart gutt sa en gang: "Uansett hvor mye du snur og vender på den, vil den fortsatt være en kanin.."

Super Mario Kart

Sims 2 avhengigheten har blitt erstattet.
Nå er det noe nytt oppi hodet til Mathilde.
The one and only MARIO.
Takket være Mathilde har vi alle supermario lyder i hodet vårt, som gnager seg inn når vi faktisk prøver og sove. Jeg og Karen Sofie tok oss friheten til å lage en fantastisk film med Mathilde som spiller. Filmen er snart og få kjøpt i nærmeste filmbutikk.

Mathilde vs Mario

Hardcore mathematics

Det i dag var den "store" dagen: Matte prøve, kapittel 1 for praktisk mattematikk vg1.
Jeg hadde pakket med meg matteboka, regelboka, penalet, og jukse heftet -som jeg foressten aldri fikk nerver til og bruke. Før prøven brukte jeg en del tid på og ringe folk og spørre om hva som var lov og ikke på prøve dagen og om en del matte spørsmål. som om det skulle spille noen rolle for mine videre handlinger.

Læreren begynner matte timen med og si: "Ja, jeg må takke Julie for og ha ringt meg om de reglene, ellers så hadde jeg glemt prøven helt."

Det var ikke morsomt og jeg følte meg veldig skyldig. haha. Prøven gikk til det stedet man ikke snakker om, vist at noen lurte på det.

Mad world

Her på øya vgs, har vi hatt ei katte som har spasert rundt på skole området ei stund.
Det var en søt, sosial kose katt. Den brukte og følge etter meg inn på internatet og sitte uten for døra mi og vente på meg.
Også til poenget.
i dag satt vi inne på rommet og hadde latter party før vi plutselig ble forstyrret av et smell. Alle tenkte "nei, nå driver de med de plumbo bombene inne i konteineren igjen."
Men så plutselig kommer solveig inn og sier "De skjøt katta!"
Når jeg spurte hvorfor sa de bare at den var for tynn.
Det ga ingen mening. Kunne de ikke bare gi den til dyrehjelp organisasjoner?!
Jeg føler for og skrive en masse stygge ord om saken akkurat nå, men det skal jeg spare dere for.


COLOURS
For og komme over på bedre tanker så kan jeg fortelle dere at Mathilde har farget håret. Halve håret grønt og andre halv parten svart. Etter og ha sett resultatet, så jeg fikk veldig lyst til og gjøre det samme. haha.


Foran



Bak

Every day is slipping through your hands.

Depresjoner, angst og stress.
Det finnes mange grusomme måter og dø på.
Og noen er istand til og holde ut de fysiske smertene og kan uten og tenke, klare og et vellykket selvmord.







Men sannheten er at det ikke er noe kalt et vellykket selvmord.
Uansett på hvilken måte du velger og gjøre det på, vil det prege hard på livet til folk rundt deg.

Lykke, selvsikkerhet og frihet.
Det finnes mange grusomme måter og dø på.
noen ganger er døden ufrivillig..







Det sårer ikke like mye som noe som er gjort med vilje, men savnet er like stort.



hvordan ville du reagert?

Teens are like animals

Jeg har snakket med en del lærere i det siste og de har alle foreslått at jeg burde skaffe meg nye venner. De får det til og høres ut som om mine nåværende venner er problemiserte hjernedøde molekyl i forhold til de andre folkene.
Vel, folk er forskjellig, og jeg har aldri egentlig funnet meg en venneflokk som er presist lik meg.
Men kan ikke folk begynne og skjønne at jeg trives så lenge jeg har ekte venner?

Waitin' on a cure, But none of them are sure.

Trude, min bestevennine, har diabetes. I det siste har hun fått advarsel om og ikke spise sukker på en stund pågrunn av høyt blodsukker, men hun gjør det like vel. Jeg og de andre vennene våre er redde for henne. Hun synes det ikke er så farlig, fordi hun mener at hun ikke kan dø. Hun sier at hun bare kan bli blind og muligens må amputere noen kroppsdeler, men det er ikke før hun blir 30! så da gjør det liksom ikke noe..

Pluss at hun nettopp har fått ei dør slengt på seg, og er derfor hoven på hele venstre siden sin.
Terroristen er Hilja, vennina mi.
Hun er åpenbart skadet i hodet sitt.

Trude offer.

Hilja terrorist.

Chillz

Mine damer og herrer.
Jeg er stolt av og presentere det dere alle har ventet på:
Meg.

Ja, det er sant, Julie har kommet seg på blogge veiene.
Jeg håper jeg får noe og blogge om i det hele tatt.
Jeg er sikker på at jeg finner noe interessant snusk på internatet som jeg føler dere burde vite om.
Noe skjer hele tiden.

Akkurat nå er det helg, og jeg er hjemme. Sitter her og hører på Rehab med "sitting in a bar" mens jeg venter på at "ylvis møter veggen" skal begynne. De to karene har noe andre ikke har, uten at jeg helt kan sette fingeren på hva det er.
I desember skal jeg sitte på framste rad og se ylvis show i olavshallen. Kan nesten ikke vente.
Det er under slike stunder at livet er verd noe..